En østmarkmus i lyng.
Østmarkmusa er uønsket på Svalbard.

Denne musa kan smitte mennesker med en dødelig parasitt

Forskere følger nøye med på østmarkmusa på Svalbard.

Forskere har laget et overvåkningssystem, slik kan de følge med på den lille gnageren.

Østmarkmusa ble oppdaget på Svalbard på 1960-tallet. Men den hører ikke hjemme der. Den har ingen konkurrenter, og forskerne er redde for at det skal bli veldig mange av dem.

Østmarkmusa kan nemlig være smittebærer for en dvergbendelmark som vanligvis rammer rev. Parasitten trenger musa som vert, før den går videre til en rev, hund eller, i sjeldne tilfeller, et menneske.

På Svalbard er det ofte fjellrev som får parasitten, men det kan også være hund.

Mennesker kan bli smittet gjennom mat og vann som har vært i kontakt med en rev eller hund.

Risikoen for smitte øker når det blir mange østmarkmus, og derfor er forskerne opptatt av å holde oversikt – særlig i nærheten av der det bor mennesker.

Smitte til mennesker

Det er ikke påvist noen smitte av denne dvergbendelormen til mennesker på Svalbard, men om mennesker blir smittet, kan det få alvorlige konsekvenser. 

Elisabeth Astrup er lege og jobber ved Folkehelseinstituttet. Hun jobber i avdelingen for smittevern og beredskap. 

Hun forteller at når parasitten er voksen, lever den i revens fordøyelsessystem. Der legger den egg som skilles ut ved avføring. 

– Dersom mennesker smittes, vandrer parasitten til leveren der den over flere år lager små cyster, som i noen tilfeller kan vandre til andre organer. 

– Det tar lang tid før symptomer oppstår, og symptomene er som regel uspesifikke, som kvalme, vekttap og smerter. Mer alvorlige symptomer kommer etter hvert og skyldes vanligvis at cystene etter hvert blir mange og kan trykke på ulike organer, forklarer Astrup.

Etter rundt 10 år vil cystene ha vokst såpass mye at uten behandling så vil sykdommen ha en dødelighet på 90 prosent.

Parasitten kan ikke smitte mellom mennesker.

Fremmed art

Rolf Anker Ims og Eva Fuglei er forskere og leder prosjektet med overvåkningen av østmarkmus.

Østmarkmusa er en fremmed art på Svalbard. Den ble oppdaget på Svalbard på 1960-tallet og det er det eneste stedet i Norge hvor denne musa lever.

Ims forteller at musa spiser gress og urter i nærheten av sjøfuglkolonier og i hundegårder, for der gjødsles jorda godt.

Han sier også at et varmere klima kan gi mer av disse plantene som musa liker og dermed flere mus.

Kortere og varmere vintre kan også gjøre at østmarkmusa klarer seg bedre over vinteren, ifølge Ims.

Lokalbefolkningen bidrar

Bestanden av østmarkmus varierer fra år til år og det gjør det vanskelig å forutse hvor mye smitte det blir av dvergbendelormen.

På Svalbard har forskere vurdert om de kan utrydde østmarkmusa ved å spre gift fra helikopter. Men fordi dette også kan ramme annet dyreliv, så har ikke dette blitt noe av, forteller Ims.  

Men lokalbefolkningen har hjulpet til med å få ned bestanden de årene det har vært mye østmarkmus.

I 2020 ble det satt i gang en kampanje hvor folk i Longyearbyen satte ut feller. Alle musene som ble fanget, ble sjekket for smitte, slik at forskerne kunne se hvor utbredt smitten var.

Uønsket blindpassasjer

De fleste fremmede arter kommer til Norge med mennesker. De kommer som blindpassasjerer med båt, bil og fly.

Og forskerne er bekymret for at et varmere klima kan gjøre at de fremmede artene som kommer hit, etablerer seg og sprer seg over større områder.

Jørgen Rosvold koordinerer arbeidet med fremmede arter ved NINA. Han forteller at fremmede arter ikke utgjør en stor trussel i dag. 

– Den store mengden av fremmede arter kommer til Norge fra land med varmere klima og er tilpasset andre forhold enn det vi har i Norge i dag. På grunn av blant annet dette, så utgjør de aller fleste av de nye artene en liten trussel for naturen her. Men når klimaet endrer seg, så kan det føre til at forholdene for mange fremmede arter blir bedre og de blir et større problem.

Noen fremmede arter kan gjøre stor skade

Men fremmede arter er altså ikke helt ufarlige. 

– De fleste fremmede artene er en liten trussel mot naturen her, men en del av de har potensial til å spre seg kraftig utover og kan utkonkurrere andre arter som naturlig finnes her. Spredning av fremmede arter er en av de store truslene mot naturmangfold i verden, og det finnes mange eksempler på hvor ille det kan gå, forteller Rosvold. 

Han trekker fram hagelupin og pukkellaks som eksempler på fremme arter som truer arter som finnes i Norge naturlig.  

– Den største trusselen fra fremmede arter er der hvor de påvirker sjeldne og truede arter eller der hvor de sprer seg inn i verneområder.

Lilla hagelupiner i fokus, med en ufokusert skog i bakgrunn.
Hagelupiner er kjent for mange, og er i Norge en fremmed art.

Overvåkning og begrensning 

Den mest effektive måten å stanse spredningen av fremmede arter er å oppdage dem tidlig. Rosvold forteller at når de oppdager fremmede arter tidlig, kan de stoppe dem før de sprer seg.

– Hvis fremmede arter først har fått etablert seg over store områder, så blir det fort svært vanskelig å få gjort noe med, forklarer Rosvold. 

NINA jobber på oppdrag fra Miljødirektoratet med overvåking av fremmede insekter og planter på plantesentre. De kartlegger også områder hvor de forventer etablering av fremmede arter. 

– Samtidig er det viktig å holde øye med hva som skjer i naturen generelt. Spesielt viktig er det å ha oversikt over fremmede arter nært verneområder og der hvor det lever sjeldne arter som kan trues av fremmede arter, sier Rosvold. 

Referanser:

Les mer om COAT sitt arbeid på Svalbard her
Hele rapporten "Utbredelse av østmarkmus på Svalbard for 2022-2023". 

Powered by Labrador CMS